Bra dag?

Ja det var det i går. Kom ned på stasjon for å vaske bil, men fikk heller vaske slangene de hadde brukt i skogbrannen. Jeg koste meg og det var kjempe morsomt. Ble så bløt at det skvulpet i skoene. Man blir jo bløt når man ikke rekker å si stopp i tide til han på toppen av tårnet, for da må man skru fra hverandre skjøtene i høyde og da renner vannet rett ned i armen på deg. Ikke nok med det, men han på toppen av tårnet likte å erte meg så jeg måtte hoppe etter tauet. Alt vannet fra slangene randt ned i hodet på meg. hihi ikke rart jeg var bløt.

I dag har jeg fått ny sykkel, så nå begynner hard treninga. Kondisen skal bli bedre, og formen å forsovit. Har syklet il ambulansehuset og tilbake i dag. brukte 6 min bort og 10 hjem. hihi *stolt*

Dum...jeg?

Jeg er blitt senil. Det er herved bevist. Jeg vet ikke lenger hvor jeg har nøklene mine og det skremmer meg.
Jeg var i byen med Elise og Marie. Vi skulle bort på brygga og spise is. Vi parkerte de vakre homserakettene våre og gikk for å kjøpe is. Jeg la lommeboka i hjelmen som jeg tok med meg. Hvor gjorde jeg av nøklene? Det tenkte jeg ikke på en gang, så lot de like gjerne stå i jeg. Uten å tenke over det. Kom på at nøklene mine var borte når vi var på vei tilbake til rakettene. Ble litt sånn småkald inni meg, men så kom jeg på at de lot jeg stå i låsen på raktten. SÅ dum jeg følte meg da. Elise tok bilde av det for ho syntes det var så morsomt. hihi

Hadde det veldig koselig med de to på brygga. Kastet Syriner (skrives det sånn) i håret på Elise. Ho ble å søt. Klarte å få Marie til å se på en Hundebæsj. hihi følte meg litt slem. Kan vel egentlig si at jeg lurte ho til å se på den. Isen var kjempe god. Min favoritt fra nå av er: Blåbær sorbet!
Tok noen bilder av Elise, og Marie gjorde et forsøk på å ta et bilde av oss 3, men fikk ikke med seg selv, enda Elise ba ho om å få det til.
Var en virkelig koselig tur på brygga, og må så absolut gjentas!

Hva hadde jeg vært uten kjærlighet?

Ja hva hadde jeg vært? Hadde jeg i det hele tatt vært til? Om ikke mamma og pappa elsket hverandre, noe de fortsatt gjør, så hadde ikke jeg vært til. Men hva hadde jeg vært uten kjærlighet i mitt liv?

Jeg vet med sikkerhet at uten gutten i mitt liv hadde jeg ikke vært noe nå. Jeg hadde vært helt total på bånn og kjempet hardt hver dag for å i det hele tatt stå opp. Jeg sitter på en gren som er i ferd med å knekke,og det jeg trenger er lim for å få hold den grenen sammen. Det limet er kjærligheten fra den som elsker meg.

Jeg fikk et nydelig brev fra han og jeg satt faktisk å gråt når jeg leste det. Jeg hørte på min favorittsang av alle sanger: Anouk-Lost. Den sangen beskriver så godt hva jeg føler, og kombinasjonen av den sangen og det brevet gjorde at øynene bare randt. Det var så utrolig vakkert skrevet og jeg ble så glad samtidig så lei meg at det ble for mye for lille meg. Tenk at en person kunne bringe fram følelser jeg ikke visste jeg hadde. Hva er det som gjør han så spesiel?
Det er alt. Alt han gjør, alt han sier, alt han er. Hvem hadde trodd at en som har ambulansen som jobb skulle være den perfekte gutten for meg?

Lost in this world
I get lost in your eyes
And when the lights go down
That`s where I`ll be found!

Hallo....er det NAV?

Lost in this world
I even get lost in this song,
and when the lights go down
that`s where I`ll be found.

Jeg sitter med en følelse som gjør at alt kan gå rett på tryne på et knips. Kall det gjerne deprimert, for det er vel rett og slett det jeg er. Jeg sitter her og syns fryktelig synd på meg selv. Det eneste jeg trenger nå er sjokolade og masse is. Har sååå ikke godt av det. Men jeg satt og tenkte på hva er det jeg egentlig vil ut av livet mitt, og svaret var overraskende nok.......jeg vet ikke.
Jeg sitter her som snart 19 år, ferdig på skolen, har en samboer, har jobb( riktig nok så er jeg lærling), men jeg vet rett og slett ikke hva jeg vil med livet mitt. Jeg har planlagt så mye men jeg vet ikke hva jeg vil.
Min største drøm er i ferd i å gå i tusen knas og jeg kjenner at jeg gråter på innsiden med bare tanken på det. Hva skjedde med Inga som en gang visste så godt hva hun var ment for i denne verden?
Har arbeidslivet rett og slett tatt knekken på meg og mine ambisjoner og drømmer?

Jeg føler at jeg sitter igjen med så ufattelig lite, etter alle disse årene med skole. Det eneste jeg har masse av akkurat nå er sinne. Sinne, frustrasjon og irritasjon. Alle løftene som ble lovet og alt håpet som ble gitt, blir blåst bort som et løv i høstvind. Så nærme, men likevel så langt i fra.

Den følelsen av at alt jeg har gjort har jeg gjort for andres skyld, ikke min egen. Jeg gikk mot strømmen for å vise at det faktisk er mulig, man trenger ikke være som alle andre, først nå skjønner jeg at det har slått tilbake på meg selv. Jeg opplevde aldri å få noen nye "skikkelige" venner på videregående som alle andre. Det var liksom bare meg og gutta. Jeg jobber hver dag mot strømmen, og for å være helt ærlig, begynner jeg å bli temmelig dritt lei. Jeg syns fortsatt at jeg gjør det for at folk forventer det av meg, ikke for min egen skyld.

Jeg er glad jeg har en som elsker meg for den jeg er og for hva jeg gjør, og det er ingenting jeg ville byttet det mot. Han støtter meg og er der for meg når jeg trenger han. Har forståelse for at jeg føler som jeg gjør. Det kan neimen ikke være lett å være han når min PMS slår inn. Stakkars gutt. Ikke kan jeg bli tatt på, sur og grinete er jeg også, men er det like smørblid og det er nettopp det som gjør at jeg elsker han så ufattelig mye. Jeg kan være sur som bare det, og han elske meg fordet og være like glad i meg. Problemet her er vel egentlig at han kan ikke hjelpe meg med mitt problem som har oppstått. God som han er kan han ikke finne ut for meg hva jeg vil med livet mitt,
Selv om jeg gjerne skulle sett han prøve!

En regnfull 17. mai med solskinn!

Ja det var kaldt å stå å se på 17.mai toget rusle forbi, og ja det regnet. Men jeg kunne ikke hatt det bedre fordet. Sto der med god kjærsten min som prøvde så godt han kunne å varme meg. Det var så deilig, men vinden gjorde alt den kunne for å få meg til å bli kald, og til slutt klarte den det. Jeg er sååå glad for at seilbåten var varm, ellers hadde jeg vært en ispinne resten av dagen.

Årets russetog var noe forvirrende. når vi trodde det var slutt, var det ikke slutt. Det var den helsikes store saubrugslastebilen sin feil. Den kjørte jo midt i russetoget. Fikk jo da med meg Elise og Cecilie på sykkel. hahaha de var så søte. Marie og co kom ruslende etter en lang stund. Marie hadde det værste vanngeværet jeg har sett noen gang. Hun var noe skuffet over at det va ingen som turte å yppe seg på ho. Ho hadde lyst til å sprute på noen. Linn så jeg også. Ho kom vandrenede hun også. Jeg og Hans Magnus løp faktisk for å få med oss den siste delen av russetoget. Vi løp gjennom vanndammer og rundt biler for å komme fram.

På torget møtte vi på Catharina (Gud veit om det skrives sånn) som sto å holdt på en hel haug med ballonger. Ho prøvde å få solgt en til Hans Magnus, men vi er såååå alt for voksne for ballonger:P Det regnet jo så den ballongen ville bare skrumpet inn likevel. Sara møtte vi også. Ho var bløt.

Pappa var på jobb fram til 6 så vi tok en tur innom han på jobben for å få varme. Der lå det 1000 pizzaesker, og i 3 av de var det mat. SÅ for en sulten jente som meg selv var dette et godt måltid. Det syntes tydeligvis halve politistasjonen også. Det kom å gikk folk ut og inn og alle skulle ha mat. Skjønner de godt jeg. Pappa som gikk fra å være veeeeldig ensom der inne, hadde plutselig maaaaaasse besøk.

Det ble en del klemmer den dagen. Ikke at jeg har noe i mot klemmer, men det er rart det der at på en sånn dag får man plutselig kjempe mange klemmer, mens på alle andre dager er du heldig om du får en klem fra kjærsten din. Men nettopp denne dagen fikk jeg klem fra folk jeg knapt nok kjenner, og folk jeg kjenner veldig godt.
Alltid koselig med klemmer.

Dagen var med andre ord vellykket til tross for kulde og regn. Sola mi skinte som bare det og var ved min side hele dagen.:D

Hva skjedde?

Den gang jeg var liten og uskyldig var alt så lett. Det var ingenting å bekymre seg for annet enn om du kranglet med vennene. Livet var en lek og hver dag var en glede.

Nå er det slik at man er ikke uskyldig lenger, og bekymringene bare presser på. Livet er ingen lek lenger og hver en dag er et ork.

Jeg vil lage en tidsmaskin og gå tilbake til barndommen. Jeg vil være i den alderen da ingenting var så viktig og toppen av lykke var visst du fikk være lenge ute. Og bli voksen er ikke lett, Regninger dumper ned i postkassa og jobben tar omtrent all min tid. Det blir i hvertfall ikke noe bedre med årene når små barn kommer i hus. Da forsvinner den lille tiden jeg trodde jeg hadde til overs.

Likevel vil jeg ha en jobb som gjør at jeg må jobbe 24 timer av gangen. Man får jo drømmer når man er små, og mange legger de bort, men jeg har selv valgt å forfølge drømmen min og da er det meg selv jeg har å takke.