Hallo....er det NAV?

Lost in this world
I even get lost in this song,
and when the lights go down
that`s where I`ll be found.

Jeg sitter med en følelse som gjør at alt kan gå rett på tryne på et knips. Kall det gjerne deprimert, for det er vel rett og slett det jeg er. Jeg sitter her og syns fryktelig synd på meg selv. Det eneste jeg trenger nå er sjokolade og masse is. Har sååå ikke godt av det. Men jeg satt og tenkte på hva er det jeg egentlig vil ut av livet mitt, og svaret var overraskende nok.......jeg vet ikke.
Jeg sitter her som snart 19 år, ferdig på skolen, har en samboer, har jobb( riktig nok så er jeg lærling), men jeg vet rett og slett ikke hva jeg vil med livet mitt. Jeg har planlagt så mye men jeg vet ikke hva jeg vil.
Min største drøm er i ferd i å gå i tusen knas og jeg kjenner at jeg gråter på innsiden med bare tanken på det. Hva skjedde med Inga som en gang visste så godt hva hun var ment for i denne verden?
Har arbeidslivet rett og slett tatt knekken på meg og mine ambisjoner og drømmer?

Jeg føler at jeg sitter igjen med så ufattelig lite, etter alle disse årene med skole. Det eneste jeg har masse av akkurat nå er sinne. Sinne, frustrasjon og irritasjon. Alle løftene som ble lovet og alt håpet som ble gitt, blir blåst bort som et løv i høstvind. Så nærme, men likevel så langt i fra.

Den følelsen av at alt jeg har gjort har jeg gjort for andres skyld, ikke min egen. Jeg gikk mot strømmen for å vise at det faktisk er mulig, man trenger ikke være som alle andre, først nå skjønner jeg at det har slått tilbake på meg selv. Jeg opplevde aldri å få noen nye "skikkelige" venner på videregående som alle andre. Det var liksom bare meg og gutta. Jeg jobber hver dag mot strømmen, og for å være helt ærlig, begynner jeg å bli temmelig dritt lei. Jeg syns fortsatt at jeg gjør det for at folk forventer det av meg, ikke for min egen skyld.

Jeg er glad jeg har en som elsker meg for den jeg er og for hva jeg gjør, og det er ingenting jeg ville byttet det mot. Han støtter meg og er der for meg når jeg trenger han. Har forståelse for at jeg føler som jeg gjør. Det kan neimen ikke være lett å være han når min PMS slår inn. Stakkars gutt. Ikke kan jeg bli tatt på, sur og grinete er jeg også, men er det like smørblid og det er nettopp det som gjør at jeg elsker han så ufattelig mye. Jeg kan være sur som bare det, og han elske meg fordet og være like glad i meg. Problemet her er vel egentlig at han kan ikke hjelpe meg med mitt problem som har oppstått. God som han er kan han ikke finne ut for meg hva jeg vil med livet mitt,
Selv om jeg gjerne skulle sett han prøve!