Jeg var i butikken i dag og møtte på en fra brannstasjonen. Hansi og han sto og snakket litt og til slutt fikk jeg spørsmålet hva driver jeg med nå? Jeg fikk forklart på en merkelig måte at jeg går hjemme og går på skole sånn delvis. Han (brannmannen) sa da at han syntes jeg heller burde vært nede på brannstasjonen sammen med de. Og for meg virket det litt som om jeg faktisk var savna. Så da vi hadde gått inn i butikken og brannmannen hadde gått ut ble jeg helt blank i øya og var på randen til faktisk å begynne å grine inni butikken. Det er ingen ting jeg vil mer for tida enn å komme tilbake til min kjære brannstasjon, og det at jeg er savnet får meg til å lengte enda mer.
Vi fikk gått den vanlige runden og plukket til oss mat og da vi kom til isdisken tenkte jeg litt surt for meg selv at det er jo typisk at den butikken vi handler i aldri har den pæreisen som er kommet tilbake, og ble enda surere av det, men da lyste den mot meg. Der lå den i den lille esken sin med mange andre pæreis og bare ventet på at jeg skulle plukke den opp. Den var kommet i MIN butikk! :D
Aldri har en is smakt så godt som akkurat denne, og jeg kunne smake min egen barndom. Plutselig sto jeg foran den hvite kiosken i BRAveien og slang opp en tier for å få min elskede pæreis. Kjolen var på og håret var fletta. Alderen var vel ca 6-7 år. Åh hvor herlig min barndom var.
Min fantatiske kjærste har vært så snill med meg i dag. I går måtte jeg til tannlegen for første gang på 2-3 år, og jeg har så ekstremt tannlegeskrekk at det er helt ille. Jeg hadde håpet på å få ha med meg kjærsten min, men han skulle jobbe han gitt. Og siden mamma også var på jobb ble dette veldig vanskelig. På vei til tannlegen lurte jeg på om jeg bare skulle drite i det og snu, og jeg var virkelig på nippen til å gjøre det. Hele veien gikk jeg med en gråteklump i halsen, og beina ble slappere og slappere. Da jeg kom til bybrua og kunne se bygget fikk jeg problemer med å puste og beina var nummeret før kollapset. Jeg kom meg til døra, men der sa det stopp. Ikke søren om jeg går inn tenkte jeg. Så dukket det opp en mann og han sto og holdt døra for meg så da ble det til at jeg ihvertfall gikk inn i bygget, men lengere enn det hadde jeg ikke tenkt med, men det dukket opp en mann til og han lurte på om det gikk bra med meg så jeg sa ja og gikk til tannlegen. Bare lukta gjorde at jeg hadde lyst å kaste opp. Jeg ble kalt inn i stolen og tenkte at nå er livet mitt over. Men ho var flink og det gjorde bare kjempe vondt når ho var ferdig med den høytrykkspyleren. Ho kommenterte tennene mine og sa det var null hull. Så der fikk dere den, dere som mente at man måtte gå til tannlegen hvert år. Jeg har aldri vært så letta som da jeg gikk ut den døra igjen. Hele verden smilte til meg og fuglene sang ekstra bare for meg.
I dag morges kom min kjære inn i senga til meg. I godt humør som alltid og sa han hadde en gave til meg for at jeg var så flink i går og at han var så stolt over meg som hadde gått til tannlegen til tross for min ekstremt store skrekk. Gaven var slalåmhjelmen og støvlene jeg egentlig hadde kjøpt selv, men som jeg lånte penger av Hansi til for å få kjøpt. Jeg hadde lovet dyrt og hellig at jeg skulle betale han tilbake når penga kom. Men nå slipper jeg jo det og jeg syns han var så snill som sa noe sånt. Så nå kan jeg dra på fjellet med han og familien og kose oss, og vite at hjelmen jeg da har på meg og støvlene jeg har bladesa festet til er fra min kjære. Gleder meg veldig :D
Denne søte lille "awarden" fikk jeg av Bustenellik!
Akkurat nå er jeg i "flyttefasen" når det gjelder bloggen så for å gjøre det enkelt sier jeg bare at den som vil ha awarden får den, om de husker å linke meg :P
Tusen takk Bustenellik :D
