Her sitter jeg, livredd. Lynet slår ned rundt øra på meg og torden gjaller så glassa i skapet klinger med. Akkurat nå regner det helt sykt. Hadde blitt bløt på 2 sek. Tøff som jeg var skulle jeg ut på verandaen og ta noen bilder bare for å vise hvor tøff jeg var, men den gang ei. For hvert brak sprang jeg inn. Men av en eller annen grunn følte jeg meg tryggere på verandaen. Kanskje fordi alle naboene også sto på sine verandaer? Jeg ble helt våt av klamhet, og plutselig kom det en kald vind og rett etter fulgte regnet. Så nå sitter jeg her da, som sagt LIVREDD og skulle virkelig ønske mannen min var her så han kunne fortelle meg at dette ikke er farlig, selv om det hvert år dør mennesker som blir truffet av lynet. Hadde jeg bare ikke vært alene....
Skal kanskje egentlig ikke klage for mye. Lyn og torden er tross alt et tegn på at det er skikkelig sommer. Men hadde jeg bare ikke vært alene....
Håper det værste har gitt seg snart så jeg kanskje kan komme meg i seng, og våkne opp til en stk mann som har kommet seg hjem og krøpet seg opp i senga. Da kan det bare være hva som helst som skjer, for akkurat når han holder meg i armene sine, da er jeg på det tryggeste.
Selv om du ikke synes at det er noe morro å være hjemme alene, selv om du strengtatt er nødt, så ser du at du kommer deg trygt gjennom det. Men ser heller på den fine opplevelsen vi kunne hatt sammen, ved å stå på verandaen å titte på uværet. :-)
SvarSlettHans M
("Profesjonell" bloggleser og kommentator) ;-)
Det er ikke noe rart jeg elsker deg ihvertfall.
SvarSlett