Jeg ville grine men fant pæreisen!

Jeg var i butikken i dag og møtte på en fra brannstasjonen. Hansi og han sto og snakket litt og til slutt fikk jeg spørsmålet hva driver jeg med nå? Jeg fikk forklart på en merkelig måte at jeg går hjemme og går på skole sånn delvis. Han (brannmannen) sa da at han syntes jeg heller burde vært nede på brannstasjonen sammen med de. Og for meg virket det litt som om jeg faktisk var savna. Så da vi hadde gått inn i butikken og brannmannen hadde gått ut ble jeg helt blank i øya og var på randen til faktisk å begynne å grine inni butikken. Det er ingen ting jeg vil mer for tida enn å komme tilbake til min kjære brannstasjon, og det at jeg er savnet får meg til å lengte enda mer.

Vi fikk gått den vanlige runden og plukket til oss mat og da vi kom til isdisken tenkte jeg litt surt for meg selv at det er jo typisk at den butikken vi handler i aldri har den pæreisen som er kommet tilbake, og ble enda surere av det, men da lyste den mot meg. Der lå den i den lille esken sin med mange andre pæreis og bare ventet på at jeg skulle plukke den opp. Den var kommet i MIN butikk! :D
Aldri har en is smakt så godt som akkurat denne, og jeg kunne smake min egen barndom. Plutselig sto jeg foran den hvite kiosken i BRAveien og slang opp en tier for å få min elskede pæreis. Kjolen var på og håret var fletta. Alderen var vel ca 6-7 år. Åh hvor herlig min barndom var.