zzzzzliten....

Jeg vet at Hans Magnus elsker meg, men hvor mye fant jeg ut når vi var på sykehuset.
Eller fant det ut når vi kom hjem og han fortalte hva han hadde tenkt osv.
På en måte er jeg glad det var meg som skulle opereres og ikke han, men skulle jo helst ha vært uten det hele.
Hansi hadde gått rundt og vært så rastløs når jeg ble operert. Han hadde sittet ned i to sekunder for så å springe opp å gå rundt igjen. Stakkar.

Nå når vi har kommet hjem føles alt så rart. Blir kjempe fort sliten og trøtt, og hadde jeg fått lov hadde jeg sovet hele tiden. Hans magnus kom inn på soverommet i går og lurte på hva jeg drev med. Han trodde jeg hadde gått i bakken for jeg var så stille. Har liksom ikke helt klart og snu om på det at jeg er frisk nå. Men det har i grunn ikke jeg heller.

Jeg elsker den gutten og jeg er så takknemlig for at han ville være hos meg hver eneste dag mens jeg var på sykehuset. Holdt meg hånden når jeg trengte det og bare var der når det var kjedelig. Var en del merkelige sykepleiere der, men var noen som var flinke og som jeg likte også. Jeg greide å true legen som hadde operert meg også. Var litt hissig når jeg våknet fra narkosen. Andre gangen sluttet jeg å puste når de var ferdig. Skremte de stakkarne litt der ja... Hans Magnus var kjempe bekymra, men det hadde jeg vært også.