Hva med meg?

Til å være 18, snart 19 år syns jeg egentlig at jeg har opplevd mye. Den dagen jeg fyller 19 har jeg levd i 6939 dager. Det vil da si at jeg har hatt 6939 dager på meg til å oppleve ting. Men hva da med resten av livet mitt? Har jeg brukt opp kvoten min på det å oppleve ting eller hr jeg fortsatt litt igjen? Riktig nok kommer det sånne stoooore opplevelser som å gifte seg, få barn, bli bestemor osv, men er det ikke det som er meninga med livet? Formere seg?

En venn av meg sa at jeg plutselig hadde blitt så stor. Fa å være 6 år å begynne på skolen til nå så hadde jeg bare plutselig blitt stor. Jeg har en kjærste (som jeg elsker mer enn noe annet). Jeg har en jobb (men er sykemeldt). Jeg har planlagt livet mitt i hvertfall for de neste 10 åra. Jeg har et sted å "bo" med kjærsten min og jeg er lykkelig. Det er jo da hva vennene mine tror. Og det er nok egentlig sant også, det stemmer i hvertfall veldig godt. Men og et stor MEN, jeg vet ikke hva jeg vil lenger. Jeg ha alltid drømt om brannyrket, men nå som jeg er så nær virker det som om jeg ikke klarer å ta steget. Det er for mye som jobber i mot meg, og jeg er lei av å være så "tøff". Jeg tviler på at jeg klarer alle de testene, men skal såklart prøve. Det må jo faktisk et mirakel til for at jeg skal klare det. Jeg vet hva jeg må jobb med, men motivasjonen er på en måte blitt borte. Så for å toppe det hele med at jeg ikke vet hva jeg vil, velger jeg da å gå Helse og Sosial som privatist. For en gang skyld skal jeg gå noe som er typisk jentegreie. Jeg skal gjøre noe som er typisk jentete. Kanskje jeg en dag ender opp som en sykepleier. Det er ikke helt meg, men hvem vet. Jeg vet jo tross alt ikke hva jeg vil lenger, annet enn at jeg vil hjelpe mennesker, og jeg har en greie for utrykningskjøretøy. Er som en liten unge som blir helt vill når den hører bæbubæbu. Jeg er den typen som nesten løper til vinduet for å se.

Etter over en måned med sykemelding begynner jeg å savne jobben. Bare det å være der, og den sosiale biten. Feiinga er også noe jeg savner. Å fly fra tak til tak og bare sleppe kosten ned. Det er livet (enn så lenge)!! Best er det på solskinnsdagene, men akkurat nå kunne jeg med glede gjort det i regnet.