Bryllupsnerver?

Jeg skal gifte meg. Utrolig nok. Helt siden jeg var liten har jeg drømt om dagen, og hatt store planer, men nå som det nærmer seg har jeg vært kanskje litt skuffa. Det har ikke blitt som forventningene og jeg kjenner at jeg egentlig ikke trenger den store festen eller alle gjestene. Ikke misforstå meg, for jeg setter pris at så mange vil dele dagen med oss, men jeg kjenner jeg kanskje får litt angst. Jeg kan ikke snakke for mange mennesker så jeg tror nesten at en tale fra meg blir vanskelig. Kjoleprøvingen ble heller ikke som forventet. Det ble den ene gangen.
Frisøren ville egentlig ikke ha prøvetime, så jeg følte jeg egentlig tvang ho til noe ho ikke ville, men det var kun for min egen skyld. Jeg vet ikke åssen jeg vil ha det og å sitte der i stolen på min bryllupsdag og begynne å prøve seg fram da det er uaktuelt.

Sangen jeg postet i forrige innlegg har snudd på hele skuffelsen. Det blir min lykkeligste dag og jeg får mannen jeg alltid har drømt om. En mann som respektere meg for den jeg er, som er god og snill, som holder ut med meg i gode og onde dager, far til mine barn og den beste i verden. Det er en "en gang i livet" hendelse og jeg kjenner at jeg begynner å glede meg. Jeg tror at mye av grunnen til bekymring og skuffelser er rett og slett at jeg prøver å gjøre det til noe andre syns blir bra, mens det egentlig er hva jeg og Hans Magnus syns som teller. Om andre syns at vårt bryllup var kjedelig eller stygt så får de bare syns det. Det er ikke mitt problem så lenge jeg syns det er fint og at vi faktisk blir gift til slutt. Det er det som teller.

Så nå skal blomstene bestemmes og kaka bestilles og dermed er vi så godt som i boks. Jeg gleder meg jeg.