Til min kjære, mitt stødige fjell!

Til min kjære (som jeg vet leser bloggen min)
Kan du huske den første gangen du ringte meg, og alle de lange samtalene vi hadde.
Bare det å høre stemmen din var så deilig. Det er det fortsatt. Spesielt når du er borte lenge og jeg savner deg,
da er ingenting så godt som å høre: Hei jenta mi.....
Kan du huske da vi kunne ligge å se hverandre inn i øynene i timesvis og ikke si et ord,
men vi visste begge hva det var vi ville sagt. Øynene dine sa alt!
Det føles som en evighet siden. Så mye som du og jeg har vært igjennom i løpet av vårt første år skulle ikke vært lov,
men du har virkelig vist både meg og min familie hvor mye du faktisk elsker meg.
Du var der for meg når jeg trengte deg, og jeg trengte ikke spørre. Du bare var der.

Så for alt du har gjort for meg, kommer til å gjøre, og gjør, Tusen takk!
Jeg er så takknemlig for deg. Jeg elsker deg av hele mitt hjerte, jeg lever
og puster for deg. Jeg elsker overraskelsene dine. Det at du kommer hjem med blomster eller andre ting når jeg minst venter det, men det er ikke ting som gjør at jeg elsker deg så mye som jeg gjør.
Det er bare det at du er du!


Gleder meg til du er hjemme igjen fra jobben, og kan ligge i min armkrok og sove. For søvn er
tydeligvis noe du virkelig trenger når du kommer hjem.

Din for alltid! <3