Det måtte en storm til...

Det måtte en storm til for å få se himmelen igjen.
Den bare rev i stykker det som var av presening og flekka ned borda som holdt det fast, så byggningsfolkas jobb i dag var da å ta ned hele driten. Endelig spør du meg. Endelig kan vi se himmelen på verandaen igjen og det føles ikke så klaustrofobisk lenger. Riktig nok har de okkupert den andre verandaen, men det er liksom ikke den verandaen vi bruker så da er det ikke så farlig.
Det som nok var mest irriterende i dag var når de byggefolka sto på vår veranda og snakket så høyt og bråkte så fært. Hallo....klokka var bare halv 9. Det er folk som bor her som prøver å sove. Men greit nok. Det at de tok bort preseningen er en grei unskyldning. Bare synd jeg nesten ikke har fått sove i natt.

Etterpå blir det mest sannsynligvis kanotur med Skau sin kano. Jeg og Hansigutt skal kose oss i solskinnet og bare slappe av. I morgen er det jobb igjen for hans skyld. Får kose med han så lenge jeg har`n. Det er fryktelig ensom når han er vekk.